Stjerneskuddet Kirk Fletcher er rekruttert for å erstatte Hollywood Fats. Det kan ikke bli det samme, men det er heller ikke bandets ønske, vil jeg tro. I stedet låter det mer moderne, men på en gammel måte. Fokus er på egne låter fremfor covere, og frontfigur Al Blake ser mer mot deltaet og Chicago fremfor Californias svingende rytmer. Men instrumenteringen og det utrolige, nestene telepatiske samspillet er intakt i aller høyeste grad.

Først litt historie. Hollywood Fats var en lubben guttevalp som ble en av sin generasjons viktigste bluesgitarister. Han var selvlært, og skal sammen med folk som Rod Piazza og James Harman ha mye av æren for å ha bygget opp det i dag svært kopierte vestkystblues-soundet. I praksis var det et amalgam mellom klassisk Chicago-blues og den mer jazzinspirerte, svingende bluesen som T-Bone Walker, Roy Brown og talløse andre artister var eksponenter for i denne regionen på 50- og 60-tallet. Dessverre var Fats litt for glad i droger og alkohol, og døde av hjertestopp 32 år gammel i 1986, med bare én studioutgivelse bak seg.

For noen år siden ble de gjenværende medlemmene enige om sette sammen bandet igjen og det har blitt ut 2 nye plater siden da. Det er imidlertid ikke snakk om å "ta en Blues Brothers" og sette sammen bandet for å kapitalisere på tidligere suksess - platene er mer hobbyprosjekter gjort på basis av den gode kjemien i bandet. Nå foreligger plate nummer tre, og som sagt er det Kirk Fletcher som får den vanskelige jobben med å erstatte Fats. Ved siden av Junior Watson, er det vel få som kan takle jobben like bra som Fletcher. Han er en annen type gitarist enn Fats, men det er for så vidt greit, for låtmaterialet er annerledes enn i glansdagene.

Blake, som i stor grad ser ut til å styre bandet nå, er innom en rekke stilarter, men merkelig nok svært sjelden den typen svingende blues Hollywood Fats praktiserte. I stedet får lytteren en smak av kontemporær blues med egne låter (Road to Rio, Steady Rollin', 3rd Degree Burn, Let's Rock a While) Kansas-blues (Coffee Grindin' Man), Piedmont-blues (Long Black Cadillac), New Orleans-blues (Gumbo Grinder), Chicago-blues (Sharpest Man In Town) og deltablues (Gone Away). Tidvis kommer også de mer kjente tonegangene, som i den svingende munnspillinstrumentalen Dr. Blake's Boogie og i gjesteartist Junior Watsons gitarinstrumental Junior's Boogie Rocket.

Felles for alle låtene er et band så stramt som en hamsterrumpe. Innes og Taylor må være verdens beste blues-rytmeseksjon, med et samspill som oser av autoritet og rutine. Den danner den perfekte bakgrunn for instrumentale prestasjoner av Fletcher og Blake på henholdsvis gitar og munnspill. Over det hele vever Fred Kaplan piano og orgel av ypperste klasse. Blake er en dyktig, om enn ikke spektakulær sanger. Han ankrer imidlertid bandet med en utmerket vokalmessig timing og rutine. Fellesnevneren for Hollywood Blue Flames anno 2006 er at ingen overdriver, overkjører eller presser seg frem.

Og heri ligger min eneste innvending, selv om det egentlig er pirk. Det hele låter kanskje bittelitt for kontrollert til tider. Hollywood Fats hadde evnen til å av og til ta helt av på gitar og drive bandet til nye høyder med inspirert og viltert gitarspill. Galskapen mangler til en viss grad nå. Det kommer klart frem i Junior's Boogie Rocket, der Junior Watson (som alltid har galskap i sitt spill) driver bandet fremover på samme måte som Fats gjorde før. I tillegg skulle jeg som sagt ha ønsket flere raskere låter med sugende rytmer og friere tøyler for Fletcher.

Nå er ikke denne plateanmeldelsen over med dette. For i denne utgivelsen med Hollywood Blue Flames får du også med et liveopptak, betimelig kalt Larger Than Life, fra det opprinnelige Hollywood Fats Band. Og her vil nok de fleste bluesentusiaster begynne å sikle, for dette er snadder. All den tid bandet bare ga ut én studioplate, har blodfans måttet nøye seg med bootlegs og annet rask for å høre mer fra bandet. Nå kan denne plata avhjelpe situasjonen. For her får vi 12 låter, tatt opp på forskjellige steder i 1979 og 1980, som til fulle demonstrerer hvorfor bandet ble det kultbandet det i dag er for bluesfans over hele verden.

Det begynner herlig med en instrumental kalt Fats Fries One, som høres ut akkurat som Fats freser i vei. Den umiddelbart gjenkjennelige, skarpe tonen, hans uendelige evne til å variere og de uforlignelige trillene viser med en gang hvem som var verstingen i California på den tiden. Deretter følger en virkelig godbit, nemlig Fats vokaldebut. Vi snakker om den grisete Nasty Boogie Woogie med kanon slap-bass spill fra Taylor, lekende boogie piano fra Kaplan og Fats som synger "the jail bait boogie" og hvordan det kan få deg på "the San Quentin trail". Moro!

Ellers får vi Arthur Gunter's Baby, Let's Play House, Side Tracked av Freddie King, Kidney Stew Blues av Eddie Vinson, Rockinitus av Billy Boy Arnold og mye annet snacks. Spesielt deilige øyeblikk er legenden Roy Browns innhopp på to låter. Brown, som må ha vært godt oppe i 50-årene på denne tiden, synger like uanfektet og kraftfullt som 30 år tidligere og leder blant annet bandet gjennom en utrolig juicy versjon av Love For Sale. Fats lirer i bakgrunnen med noen helt vanvittig deilige gitarløp. I Boogie Woogie Blues storkoser Fats seg idet han får sjansen til å briljere med sine patenterte Gatemouth Brown-aktige gitarløp. Og for ikke å glemme Taylor's akustiske bassolo på samme låt.

Alt i alt er dette et essensielt kjøp for bluesfans, om enn bare for bonusplata med Hollywood Fats live. Men også Hollywood Blue Flames er vel verdt kjøpet, i den forstand at det er selve definisjonen på samspill og beherskelse av sjangeren. Lyden på de nyeste innspillingene er for øvrig knallbra, mastret som de er av guruen Joe Bellamy. Hollywood Blue Flames hadde nok ikke fått mer enn en 5'er, men vintage materialet fra Hollywood Fats trekker denne plate opp på 6. Road to Rio må nok, utrolig nok, bestilles på nett, enten på amazon.com eller deltagrooveproductions.com