Nok om det, og over til sølvreven Lynwood Slim. Han har flere soloutgivelser bak seg, men er vel mer kjent som en sanger og munnspiller som stadig dukker opp som gjesteartist på bluesutgivelser fra blues-scenen i California og som produsent av en lang rekke bluesutgivelser. I produsentrollen (ofte sammen med trollmannen Jerry Hall som tekniker) er han kjent for å dyrke en retrotilnærming til både lydbilde og blues som sjanger. Det viser denne utgivelsen i rikt monn. Med sitt store nettverk i bluesmiljøet på vestkysten har Lynwood Slim, eller Richard Duran som han egentlig heter, hentet inn kremen av bluesmusikere fra California til denne plata. Det har blitt en festlig utgivelse, med en rekke gromme instrumentale bidrag, selv om den virkelige gåsehud-effekten uteblir i det store og hele.

Åpningssporet gir et deilig gjenhør med evigunge Kid Ramos, som uanfektet triller ut T-Bone Walker riff til et lett svingende komp bestående av selveste John Bazz fra Blasters på bass og Ron Felten på trommer. Disse to utgjør grunnkompet på Last Call, men får avløsning av Tyler Pederson og Richard Innes på enkelte låter. Det er vestkyst-blues av beste sort, utført av folk som var med og definerte sjangeren. Dernest følger en annen velkjent cover, All Night Long av Clifton Chenier. Her skifter instrumenteringen, og fokus blir på mandolinen spilt av Rich Delgrosso. Et lite benyttet instrument innen blues, men det funker faktisk ganske bra.

I Wee Baby Blues dras takten ned, og Lynwood viser at han behersker minimalistisk blues med bare halvakustisk orkestergitar og dempede blåsere som komp. Merkelig, egentlig, siden Slim definitivt ikke kan kalles en god sanger. Men det viser vel bare at timing og rutine er svært viktig i blues. Mickey Bakers I'm Tired gir nok engang Kid Ramos sjansen til å skinne, nå med skingrende anslag og herlig jobbing på vib-armen på gitaren (tenk Ike Turner). I Nothin' But the Blues nærmer vi oss lounge-hjørnet. Her synes jeg Lynwood Slim er dårligst, da det veldig fort kan bli en anelse cheesy, uansett hvor dyktige musikerne er. Slim har som sagt ikke en stor stemme, og her kommer han til kort.

You're a Pain er mer dansbar, lettbent småband-jump, med mer innovativ gitar fra Ramos, samt at boogie pianisten Carl Sonny Leyland stepper inn. Så følger Say It, en "down in the alley" Chicago shuffle med spennende Chicago Blues Angels som gjesteband, før Jeff Ross krydrer den akustiske og snodige Me, Myself and I med spansk gitar, som på et vis blir bluesa likevel. Across the Sea viser at Lynwood er en mer enn habil munnspiller, om enn ikke noen virtuos. Også Not Your Clown er et svingende nummer med ypperlig gitar fra Ramos, og nå begynner sant å si dusinet å bli fullt med denne type låter på dette albumet. Bandet redder seg til en viss grad inn på ekstrem musikalsk dyktighet.

Last Call avsluttes med sump-balladen I'm Sorry med twangy gitar og bedende sang fra Lynwood Slim. Det låter nydelig, med delikate blåsearrangement, og man formelig ser for seg klokka nærmer seg 3 om natta på den lokale baren. Klokka har blitt etter 3 når You Never Cried for Me toner ut av høyttalerne. Lynwood Slim trakterer oss med fløytesolo(!) i denne jazza bluesballaden.

Jeg liker det jeg hører her, mye på grunn av at det er en bunnsolid pakke. Ingen enkeltsanger står veldig frem, men den ekstreme musikaliteten, den fantastiske lydopplevelsen og kjærligheten til sjangeren som hele tiden skinner gjennom, hever denne utgivelsen over bermen. Hør bare på stjerneskuddet Kirk Fletchers usannsynlig deilige en-tone gitarsolo på siste låt. Kjøp anbefales, men man må nok på nett og handle. Prøv deltagrooveproductions.com eller bluebeatmusic.com.